SNEAKYVILLE – kuratert av Sverre Malling

30. jan - 17. apr 2016

Nadine Byrne (SE)
Tessa Farmer (UK)
Sverre Malling (NO)
Jarmo Mäkilä (FI)
Russell Nachman (US)
Danilo Stankovic (SE)

 

 «Når fornuften sover, våkner demonene«, skrev den spanske kunstneren Goya under et av sine mer velkjente grafiske trykk.

Sverre Malling Submission is a gift to your brother, 2015

Sverre Malling
Submission is a gift to your brother, 2015

Utsagnet var riktignok en politisk kritikk av datidens korrupsjon og moralske fordervethet som herjet kunstnerens hjemland. Men det kan like gjerne ha relevans for utstillingen som jeg har kuratert for Haugar Kunstmuseum vinteren 2016. Her er demonenes oppvåkning, for å trekke det videre inn i Freuds teorier om menneskesinnets irrganger, kanskje også et bilde på det fortrengtes tilbakekomst.

Freud beskriver Das Unheimliche som en følelse av at noe som engang var oss velkjent og trygt, blir lunefullt og uavklart. Eller omvendt, at noe uforutsett og ukontrollerbart invaderer komfortsonen vår. Noe trygt løsner, samtidig som noe fremmed fester tak. Verden slik vi kjenner den blir for en stakket stund snudd opp ned – og det skremmer vettet av oss.

Sverre Malling (tegning under arbied)

Sverre Malling
(tegning under arbeid)

Denne grensesprengende uhyggen gir oss en annen oppfatning av livets lovmessigheter: den gjør det mulig å gå forbi de rammene som vanligvis definerer oss. Eller tvert om: at vi snakker om en erkjennelse som uventet rykker oss løs fra alle innlærte holdepunkter og dermed plasserer oss der vi faktisk hører hjemme? Hvordan det enn måtte forholde seg kan vi i hvert fall slå fast at denne omplasseringen er alt annet enn behagelig. Gjennom den blir vi minnet på avstanden mellom ideal og virkelighet, den vi er og den vi ønsker å være. Dét er ikke alltid like beleilig.

Kanskje skyldes dette at det bak forhenget skjuler seg et grensesprengende skyggevesen som følger sine egne instinkter, løsrevet fra refleksjon og samvittighet? En rest av noe fortrengt som ligger tilbake, noe som vi ikke makter å råde over og som følgelig trekker bunnen vekk under vår følelse av likevekt og orden?

Danilo Stankovic To Make Dust of all Things, 2015

Danilo Stankovic
To Make Dust of all Things, 2015

Kunsthistorien er fylt med seksuelt ladete motiver av satyrer med bukkehaler som jakter på nymfer i skogen. Pan-skikkelsen kan stå for løssluppent begjær og beruselse, eller for en primitiv forbindelse med naturen. Det greske «panikon deima», som betyr panisk frykt, betegner en intens uro hvor tingenes orden bringes ut av balanse gjennom krefter vi ikke rår over. Fryktens kjerne er ikke så mye et bestemt monstrøst vesen vi er redd for, men ubalansen som synes å true hvordan virkeligheten organiseres.

Fra psykoanalysen kjenner vi forestillingen at monsteret ikke bare kommer utenfra, men også innenfra. Monsteret er oss selv. Som når det kravstore villdyret i oss bryter fram og tar den siviliserte samvittigheten til fange. Uskylden forfølges av skylden som en påtrengende skygge og splitter oss fra innsiden, slik den spaltede personligheten til Dr. Jekyll and Mr. Hyde illustrerer så godt.

Kanskje vi må tenke disse ytterlighetene som én og samme ting når det kommer til stykket. Eller at de i det minste er innbyrdes avhengige av hverandre. Som en form for avtalt rituell øvelse – en slags sadomasochisme i overført betydning.

Jarmo Mäkilä The boy changed into a stag at the gate of secrets I, 2009

Jarmo Mäkilä
The boy changed into a stag at the gate of secrets I, 2009

Felles for alle kunstnerne i utstillingen er at de ikke går av veien for å beskjeftige seg med det irrasjonelle. Kunstverkene unndrar seg våre evinnelige forsøk på å innfange dem i logiske begreper. De unndrar seg automatisert forståelse. Dermed kommer vi antageligvis ikke nærmere noen uttømmende forklaring eller endelig avklaring på hva vi blir gjort deltagende i. Gamle vaneforestillinger gir slipp, samtidig som nye muligheter griper tak. Det blir et bilde på kunsten som en mulig fluktrute, en eiendommelig formidlingssone for det som ellers figurerer som polariteter og fastlåste muligheter.

Tessa Farmer The depraved pursuit of a possum, 2013

Tessa Farmer
The Depraved Pursuit of a Possum, 2013

Spennet mellom utopi og undergang ligger som et bakteppe for alle verkene i utstillingen, men er uttrykt i en surrealistisk blanding av ulike elementer og referanser. Slik manes det frem mørke, psykedeliske tablåer som virker både fremmedartede, urovekkende og forlokkende. Referansene hentes alt fra Flower-Power og naturbarn og videre til monstrologi og skrekksjangerens troper.

Nadine Byrne "Devils Canyon", 2015 Foto: Hendrik Zeitler

Nadine Byrne
«Devils Canyon», 2015
Foto: Hendrik Zeitler

I dette spennet kan vi gjenfinne noe av vårt eget forhold til naturen og oss selv – på den ene siden er naturen Skaperverket, som skal garantere harmoni, fred og skjønnhet, mens den på den andre siden er skremmende, demonisk, mørk og umenneskelig. Kunstverkene i denne utstillingen tar opp i seg denne dobbeltheten. De peker både mot en arkadisk naturharmoni og et apokalyptisk kaos.

Jeg tenker at kunsten er et velegnet rom for en slik vibrerende dissonans. Det er nettopp her vi kan sidestille det som ellers ikke kan forenes. Om utstillingen øker vår evne til å utforske mer av det som romsterer i oss når ”fornuften sover”, som Goya snakket om, åpnes det muligens en erkjennelsesdimensjon som kan bidra til større oppmerksomhet omkring disse sidene i oss. For er ikke det ”uforenlige” tross alt bare to sider av samme mynt?

 

Oslo, september 2015

Sverre Malling